Jeg vokste opp på samme sted som Frederik Svindland, forfatteren av Jævelunge, og mens jeg leser hans fortellinger, føler jeg både en tilknytning og en distanse. Hans skildringer av en oppvekst preget av vold og rus viser en rå virkelighet som mange kanskje ikke vil gjenkjenne, men som likevel eksisterer i utkanten av samfunnet vårt. Miljøet Svindland beskriver, er ikke helt fremmed for meg – jeg har sett det og kjent på dets skyggesider – men samtidig var det ikke dette som definerte min egen barndom.
Jeg vokste opp i et strengt, konservativt kristent hjem, hvor trygghet og regler gikk hånd i hånd. For foreldrene mine var kristendommen en beskyttelse mot påvirkningene fra verden utenfor. De ønsket å beskytte oss fra det som skjedde i miljøet rundt oss – et miljø der vold, rus og dårlige valg ofte preget hverdagen. Derfor sendte de meg på en kristen privatskole, selv om den lå to mil unna. Skolen var ment å være et trygt sted, et sted hvor jeg kunne vokse opp i tråd med deres verdier og tro.
Men det var en dobbelthet i livet mitt. Hjemmet og skolen var begge preget av konservative og strenge rammer, men likevel følte jeg meg aldri helt hjemme i noen av dem. Fra miljøet på hjemstedet tok jeg med meg erfaringer og holdninger som ikke passet inn i den beskyttede boblen på skolen. Det gjorde at jeg skilte meg ut – på en måte som jeg tror både lærere og medelever merket. Jeg følte at jeg ikke var helt “god nok” for det miljøet, og det styrket følelsen av å være en outsider, en som aldri helt passet inn.
På skolen følte jeg meg som et fremmedelement, men samtidig følte jeg meg også utenfor hjemme. Selv om hjemmet mitt var trygt, føltes det også strengt og lukket. Jeg opplevde at forventningene om å være en god kristen var nesten umulige å oppfylle, særlig når jeg bar med meg inntrykk fra et samfunn utenfor som var så forskjellig fra de verdiene vi ble lært. Det ble en slags konstant spenning mellom hvem jeg var, hvem jeg ønsket å være, og hva miljøet rundt meg forventet.
Når jeg leser Jævelunge, kjenner jeg igjen følelsen av å være i konflikt med omgivelsene sine. Selv om Svindlands erfaringer er mye mer ekstreme enn mine, er det noe universelt i det han skriver om. Følelsen av å være en del av noe man aldri helt passer inn i – enten det er på grunn av bakgrunn, tro eller erfaringer – er noe mange kan relatere seg til.
Boken er en påminnelse om hvor komplekst det kan være å vokse opp, uansett hvilke rammer man har. Den viser hvor vanskelig det kan være å finne sin plass i verden når man hele tiden føler at man er fanget mellom to verdener. For meg ble Jævelunge en inngang til å reflektere over min egen oppvekst og hvordan de erfaringene har formet meg.
Svindlands fortelling er både brutal og vakker, og selv om den ikke speiler min historie fullt ut, gir den meg en dypere forståelse av hva det vil si å vokse opp med den evige kampen mellom tilhørighet og fremmedgjøring.
Avslutningsvis vil jeg sterkt anbefale Jævelunge av Frederik Svindland, spesielt til de som vokste opp på 80- og 90-tallet i Norges industribyer. Svindlands skildringer er både rå og poetiske, og de treffer en nerve hos alle som kjenner igjen følelsen av å være fanget mellom miljøer – enten det er et tett nabolag preget av uro eller en strengt kontrollert tilværelse. Han maler et bilde som er like vakkert som det er smertefullt, og det gir gjenklang for alle som har erfart den unike dualiteten i å vokse opp i et lite, men sammensatt samfunn. Dette er en bok som ikke bare forteller en historie, men som også gir et speilbilde av en tid og et sted mange av oss vil kjenne oss igjen i.
Trykk på knappen under å kjøp boka. Perfekt under juletreet eller som bursdagsgave 🙂
